Mark Helprin argumenter i en
artikkel i NYTimes for at opphavsretten skal vare evig, og at han ikke ser noen grunner til å behadle immaterialretten annerledes enn eiendomsretten.
Hvordan verden ville ha sett ut om han fikk det som han ville kan vi bare drømme om, etter min mening, i våre villeste mareritt. Hvem kan vel ikke være en arving etter apostlene som skrev det nye testamentet? Og tenk hvilke problemer svartedauen hadde skapt for opphavsretten!
Mannen har tydeligvis ikke hørt om, enda mindre erkjent, realiteter som å stå på andres skuldre, eller om at ingen eksisterer i vakum. Mannen er i det hele tatt lite beskjeden:
That is, unless you own a copyright. Were I tomorrow to write the great American novel (again?)....
Eirik Newth har allerede
omtalt forslaget, så jeg vil nøye meg med å sitere et av Helprins argumenter, der han retorisk stiller dette spørsmålet:
Would it not be just and fair for those who try to extract a living from the uncertain arts of writing and composing to be freed from a form of confiscation not visited upon anyone else?
Øh, en opphavsrett som varer evig, og nødvendigvis også etter din egen død, vil neppe hjelpe på den usikkerheten du som forfatter kan oppleve for egen økonomiske fremtid.
Remove all safetywarnings, and let stupidity sort it self out!
Labels: åndsverk, humor, opphavsrett
