0

02 November 2005

Stilltiende samtykke

Professor dr. jur. Ole Andreas Rognstad (OAR) holdt tirsdag 25. oktober et foredrag om stilltiende samtykke i Norsk forening for opphavsrett. Temaet er blitt en nøtt etter en lovprosess som avslørte en lett polarisert oppfatning av rettstilstanden mellom departementet og flertallet i stortingskomiteen. OAR hevder at det finnes en sannhet, og at den ligger et sted mellom de oppfatninger.

Utgangspunktet for problemstillingen er at opphavsrettslig beskyttet materiale som lastes opp på internett dekkes av eneretten, men ingen av avgrensningsreglene i kap. 2 hjemler ønsket bruk. Spørsmålet er da om det kan foreligge et samtykke til bruken, og hvor langt dette samtykke rekker. Etter OARs oppfatning kan vi finne svaret på dette i alminnelige avtalerettslige tolkingsprinsipper, uten at vi omgår opphavsretten.

Vi må derfor se på opplastingen som en dispositiv disposisjon, (disposisjoner som stifter rettsvirkninger) en handling som innebærer noe mer enn bare å laste opp materialet. Dersom du åpner opp en flaske brus mens du rusler rundt i butikken, har du gjort mer enn å åpne en flaske brus. Du har også inngått en avtale (gjennom handlingen din) med foretningen om at du skal betale for brusen når du kommer til kassen.

I utgangspunktet er det snakk om individuelle avtaler som må tolkes konkret. OAR anfører likevel en rekke momenter som kan/skal vurderes når man tolker avtalen som ligger i den dispositive handlingen: brukerens forventninger, andre vilkår for bruk av materiale (passordtilgang, brukerbetaling o.a.), ingen form for aksept påkrevet, ensidig disposisjon (gavedisposisjon), opplasterens plausible hensikter (med opplastingen). Listen er ikke uttømmende.

OAR er usikker på hvor langt et slikt samtykke skal kunne strekkes, men mener det må være klart at man f. eks. kan ta utskrift fra en forskningsrapport til bruk på eget kontor, sågar kanskje til og med legge den med i en sak som sendes videre. På den andre siden var OAR klar på at hjemmel for utskrift til en skoleklasse var utelukket på dette grunnlaget.

Advokat Astrid Lund spurte OAR om denne vurderingen var lik for ulike verkstyper, noe han benektet. Dette må fortsatt vurderes konkret, og det er som anført blant momentene ovenfor, forskjellige plausible hensikter med å legge ut en nettavis, en forskningsrapport og bilder fra ferien i fjor. Brukerens forventninger korresponderer forhåpentligvis med opphavsmannens hensikter i en del tilfeller også. Og OARs eksempel med en forskningsrapport er vel noe spesielt uansett; dette er materiale som man ofte sier at rettighetshaveren høster større frukter av på ideelt grunnlag enn økonomisk. Og at dette også kan være hensikten med publikasjonen.

Med de eksemplene OAR nevner, der det ene etter min mening ligner på personlig yrkesmessig bruk og det andre tar luven av stortingskomiteens flertalls uttalelser om utnyttelse for den ikke-ervervsmessig delen av offentlig sektor, er det kanskje ikke så mye praktisk utnyttelse igjen å fundere på.

Men der det kan oppstå spørsmål, anfører OAR at det må være en ren risikovurdering som bestemmer hvor langt et slikt samtykke eventuelt rekker. Og slik må det jo være. Den som påstår å ha en rett, må samtidig ta risikoen for å ha feil. Og i dette tilfellet vil den byrden bestå i å innfortolke et implisitt samtykke der det aldri har vært noe slikt samtykke.


Så vidt jeg kan skjønne løper man da en risiko for ikke bare å feiltolke en avtale, men også å bryte straffebelagte lovebestemmelser.

Oppdatering:

Det er fullt mulig at vi på Revolution må/vil redigere denne artikkelen etterhvert;-)

Tror vi lar dette stå, jeg. Fjellstøtt.....

Labels:

0 Comments:

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home