Forarbeider?

I debatten i Odelstinget i forkant av vedtakelsen av ny åndsverklov, sier flertallet i komiteen gjentatte ganger at merknader i en innstilling til Odelstinget er å anse som forarbeider til loven som vedtas. Flertallet mener videre at deres uttalelser i debatten er for forarbeider å regne.

Og det har de rett i. Som forarbeider regnes forslag, utredninger, debatter og voteringer som skriver seg fra dem som har deltatt i lovens forberedelse og vedtagelse (Eckhoff, ISBN 82-518-3116-4).

Hva skjer da med uttalelsenes relevans og vekt, når flertallet samtidig påpeker, understreker og bekrefter (at) "flertallet endrer ikke en eneste lovparagraf, flytter ikke et eneste komma som skulle berøre eller endre rettssituasjonen på dette området"?

Vi har tidligere omtalt representanten Sjølis spørsmål til representanten Giske om hvorfor de gjør merknader når de ikke vil endre tingenes tilstand. Svaret var at flertallet ikke var enige i departementets merknader på enkelte punkter.

Situasjonen er da som følger; kobbelet av legfolk som utgjør komiteens flertall desavuerer departementets grundige redegjørelse for gjeldende rett, men endrer ingen paragrafer, og kaller egne uttalelser for forarbeider.

Høyesterettsdommen referert i Rt. 1983 s. 127 viser at dersom Høyesterett finner det tilstrekkelig klart hvordan en lovbestemmelse er å forstå, godtar de ikke at loven endres (med tilbakevirkende kraft) ved hjelp av etterfølgende lovgiverutsagn.

Og all den tid departementet fortsatt bedriver fag og ikke politikk, forsvinner vel flertallets definisjon og forståelse av implisitt samtykke inn i historiebøkene som et grelt eksempel på slett arbeid fra en komite som ikke helt vet hva de holdt på med. Men de skal ha takk for å ha løftet opphavsretten ut fra sin ellers caveale og til tider mediegrå hverdag.

Det var gøy med noen dager i solen!