Dagbladets piratdebatt - slow hipsters
Dagbladet har de siste ukene satt i gang en debatt om ulovlig fildeling, kulturpolitikk og teknologi, med utgangspunkt i The Pirate Bays udiskutable suksess.
Og her stakes det fort i gamle skispor (eks. 1 og 2)!
Etter min mening må utgangspunktet være at opphavsmannens enerett kommer til å bestå i uoverskuelig fremtid, slik at det fortsatt vil være ulovlig å dele musikk med andre uten hjemmel i lov eller samtykke.
Samtidig er det like klart at en musikkbransje som har de lovhjemlene de trenger (and then some), fortsatt ikke ser klart nok at det er deres egeninnsats det er noe galt med, all den tid de ikke tjener de pengene de synes de fortjener. (Har virkelig nedlasting den effekten platebransjen hevder? Jeg tror ikke det!)
For å løse de flokene både etterspørrere og tilbydere av musikk snubler rundt i, ser jeg for meg tre forskjellige verktøy : lovregulering, teknologi og avtaler.
Lovreguleringen funker ikke, så lenge den ikke er i takt med verken teknologien eller samfunnet den skal regulere. Teknologien, eksempelvis DRM (som i prinsippet er et teknisk avtalevilkår) klarer heller ikke å bygge den nødvendige broen mellom de ulike interessene. Se i denne sammenheng Cory Doctorows herlige artikkel Pushing the impossible.
Jeg har tro på løsning gjennom avtaler, dvs. at om musikken blir tilbudt på en måte vi lyttere kan akseptere, betaler vi gjerne for den.
Jeg tror nemlig at dette ikke det har noe særlig med pris å gjøre i det hele tatt.
Et argument for dette, er det gjennomslaget allofmp3.com har/hadde. En butikk med nesten komplett utvalg til rimelig pris, uten DRM og god valgfrihet med tanke på filkvalitet. Et annet argument er den erfaringen vi har gjort med Radioheads promotering av sitt siste album. Når det angivelig lastes ned flere eksemplar av plata fra TPG enn gratis fra bandets egne nettside, må det være noe annet som tiltrekker lyttere.
Tilgjengelighet.
En online musikkbutikk med et vilkårregime a la allofmp3.com, med et bedre utvalg (opp mot komplett) og en differensiert prisstruktur (ikke som iTunesStore, hvor alt koster det samme) vil være attraktiv å handle fra. Jeg vil ha en one-stop shop som gir meg muligheten til å kjøpe musikk på gode vilkår, som ikke mistror meg, men vil ha meg som kunde, samtidig som de som lager musikken får penger av mitt kjøp.
Jeg tror vi som forbrukere av musikk venter på noe slikt, opphavsretten vil bestå, og den P2P teknikken som formidler musikk i dag, formidler for lite av det jeg etterspør.
Det er en bransjeendring jeg venter på! I mellomtiden tilegner jeg meg ny musikk fra Platekompaniet, laster ned i stedet for å rippe CDen jeg kjøpte, mens jeg bruker Limewire for å finne musikken jeg trodde (og noen ganger håpet) jeg hadde glemt.
Men det er tungvint!
Og her stakes det fort i gamle skispor (eks. 1 og 2)!
Etter min mening må utgangspunktet være at opphavsmannens enerett kommer til å bestå i uoverskuelig fremtid, slik at det fortsatt vil være ulovlig å dele musikk med andre uten hjemmel i lov eller samtykke.
Samtidig er det like klart at en musikkbransje som har de lovhjemlene de trenger (and then some), fortsatt ikke ser klart nok at det er deres egeninnsats det er noe galt med, all den tid de ikke tjener de pengene de synes de fortjener. (Har virkelig nedlasting den effekten platebransjen hevder? Jeg tror ikke det!)
For å løse de flokene både etterspørrere og tilbydere av musikk snubler rundt i, ser jeg for meg tre forskjellige verktøy : lovregulering, teknologi og avtaler.
Lovreguleringen funker ikke, så lenge den ikke er i takt med verken teknologien eller samfunnet den skal regulere. Teknologien, eksempelvis DRM (som i prinsippet er et teknisk avtalevilkår) klarer heller ikke å bygge den nødvendige broen mellom de ulike interessene. Se i denne sammenheng Cory Doctorows herlige artikkel Pushing the impossible.
Jeg har tro på løsning gjennom avtaler, dvs. at om musikken blir tilbudt på en måte vi lyttere kan akseptere, betaler vi gjerne for den.
Jeg tror nemlig at dette ikke det har noe særlig med pris å gjøre i det hele tatt.
Et argument for dette, er det gjennomslaget allofmp3.com har/hadde. En butikk med nesten komplett utvalg til rimelig pris, uten DRM og god valgfrihet med tanke på filkvalitet. Et annet argument er den erfaringen vi har gjort med Radioheads promotering av sitt siste album. Når det angivelig lastes ned flere eksemplar av plata fra TPG enn gratis fra bandets egne nettside, må det være noe annet som tiltrekker lyttere.
Tilgjengelighet.
En online musikkbutikk med et vilkårregime a la allofmp3.com, med et bedre utvalg (opp mot komplett) og en differensiert prisstruktur (ikke som iTunesStore, hvor alt koster det samme) vil være attraktiv å handle fra. Jeg vil ha en one-stop shop som gir meg muligheten til å kjøpe musikk på gode vilkår, som ikke mistror meg, men vil ha meg som kunde, samtidig som de som lager musikken får penger av mitt kjøp.
Jeg tror vi som forbrukere av musikk venter på noe slikt, opphavsretten vil bestå, og den P2P teknikken som formidler musikk i dag, formidler for lite av det jeg etterspør.
Det er en bransjeendring jeg venter på! I mellomtiden tilegner jeg meg ny musikk fra Platekompaniet, laster ned i stedet for å rippe CDen jeg kjøpte, mens jeg bruker Limewire for å finne musikken jeg trodde (og noen ganger håpet) jeg hadde glemt.
Men det er tungvint!
Labels: åndsverk, drm, musikk, opphavsrett, teknologi
0 Comments:
Post a Comment
<< Home