Howellsaken i et norsk perspektiv

Det store spørsmålet i saken mellom Howell og RIAA, var om det var nok gjennomslagskraft i Howells påstand om at det å ha musikk tilgjengelig i en shared-folder, ikke konstituerte et erstatningsbetingende brudd på amerkansk opphavsrettslovgivning. Som kjent falt avgjørelsen lenge før domstolen fikk det spørsmålet til vurdering.

I Norge ville dette ikke vært noe prinsippsak. Det er klart etter åndsverkloven at også en tilgjengeliggjøring uten eksemplarfreemstilling (opplasting) vil være et brudd på loven. Napster.no-saken bekrefter også det.

Et spørsmål som også må bli løst annerledes i Norge enn USA, er ertsatingsutmålingen. Vi har ikke straffende erstatningsinstitutter i Norge. Hvordan retten kom frem til sin erstatning i Napster.no, er helt umulig å vite, og sett fra et rettsikkerhetsaspekt, ikke veldig godt fundert.

Compensatio lucri con damno, prinsippet om at skadelidte ikke skal tjene på skaden, men kun kompenseres for sitt reelle økonomiske tap, holder vi oss strengt til i Norge. Når innholdsleverandørene nå får konsesjon til å overvåke datatrafikk, vil de ikke bare fremskaffe data som beviser ulovlige opp- og nedlastinger, men også rede grunnen for eget erstatningskrav. Innholdsbransjen egen bevisinnhenting når det gjelder ertsatningsutmåling kan derfor fort bli den dømte fildelers beste venn. Forutsatt at min antagelse om at det lastes lite opp fra en norsk shared-folder.

Og da har vi ikke en gang ferdig med spørsmålet om årsakssammenhengen mellom opplasted musikk og tapt salg, som jo er en forutsetning for erstatning i Norge. Det er vel ingen i dag som alvorlig mener at et hvert ulovlig kopiert eksemplar, representerer et tapt salg?

Uten straffelement i erstatningskravet, kan dette bli ganske små beløp, slik at fildelere med bukser i ankelhøyde kanskje har mest grunn til å frykte saksomkostningene.