Forbrukere og åndsverkloven

Hvor legitimt er det å påberope seg forbrukerhensyn i forbindelse med tolking av åndsverkloven (åvl). Slike (reale) hensyn var sterkt fremtredende i forbindelse med behandlingen av endringene av åndsverkloven i 2005.

Åndsverkloven har i utgangspunktet to grupper å ta hensyn til: opphavsmenn og allmennheten.

Etter åvl. § 2 har opphavsmannen enerett til å fremstille eksemplar av verket og til å gjøre verket tilgjengelig for allmenheten. Enerettene er innskrenket, og innskrenkningene begrunnes ut fra hensyn som veier såpass tungt at opphavsmannens enerett, settes til side. Eksempelvis veier hensynene til ytringsfrihet og samfunnsdebatt så tungt at man har anledning til å sitere hva andre har skrevet, uten å be om opphavsmannens samtykke.

En utbredt misforståelse er at bestemmelsen som gir rett til å fremstille eksemplar til privat bruk, åvl. § 12, er tilkommet loven for å sikre forbrukere en rett til å råde over de verkene som erverves. Så er ikke tilfelle.

Privatbruksreglen verner om allmennhetens rett til et privatliv: man ønsker å begrense regler som griper inn i menneskers privatliv. Selv om det etterhvert som det er blitt enklere å fremstille eksemplarer av verk (kopimaskiner, båndopptagere, kassettspillere, VHS, CD og DVD), er ikke reglene nevneverdig endret. Opphavsmannen kompenseres for kopieringen til privat bruk gjennom overføringer på statsbudsjettet.

Gjennom implementeringen av opphavsrettsdirektivet, ble vi som ikke er opphavsmenn utsatt for regler om DRM. Og det ble polsk riksdag i Stortinget. For Giske ville ha sin MP3. Og FrP ville ha sin DVD. Og i Frankrike vil folk nå ha sin P2P. Og alle vil ha det i fred.

Forbrukerhensyn ble anført som begrunnelse for å innføre disse rettighetene, hensyn som hittil har vært åndsverkloven uvedkommende. Hensynet til forbrukeren er nå blitt, om ikke legitime, så hvert fall relevante, så lenge man har innført beskyttelse av DRM i åvl. Og det var vel ikke meningen?

Den rettslige beskyttelsen av DRM må ut av åvl!