Seminar om stilltiende samtykke
Institutt for privatrett inviterte til seminar om åndsverkloven og stilltiende samtykke tirsdag 13. september. Vi har blant annet skrevet om diskusjonen rundt vedtagelsen av ny åndsverklov på inneværende blogg, men ikke eksplisitt om temaet for Professor dr. juris Ole-Andreas Rognstad seminar.
Rognstad åpnet med å redegjøre for de lett polarisert meningsytringene om temaet fra henholdsvis angjeldende departement i Ot. prp. nr 46 og flertallet i stortingskomiteens innstilling til den nye loven. Rognstad gav uttrykk for at ingen av partene fikk hans fulle støtte, men at "rett svar" måtte ligge et sted i mellom de to synspunkter. Det finnes altså en avgrensning av enerettene som kan beskrives som et implisitt samtykke til bruk utover lånereglene i åndsverkloven 2. kapittel, men de er ikke så vidtrekkende at stat, kommune og undervisningssteder har fritt frem for bruk av verk fra internett.
I følge Rognstad er spørsmålet dermed hvor langt dette rekker, og at dette er et spørsmål om avtaletolking.
Spørsmålet kan heller ikke løses gjennom anvendelse av spesialitetsprinsippet i åvl. § 39 a, all den tid denne bestemmelsen er utformet med tanke på litt andre avtalesituasjoner, typisk eksplisitte, tosidige disposisjoner. Den faktiske situasjonen hvor det implisitte samtykke kommer på spissen, er den ensidige dispositive handling, nemlig at et menneske laster opp et opphavsrettslig beskyttet verk på internett, uten å si noe eksplisitt om hvilke beføyelser en bruker av verket kan ha.
Forskjellige særegenheter ved disposisjonen taler for henholdsvis snever eller vidtgående tolking av handlingen. På den ene siden er det en ensidig handling, med form av en gavedisposisjon, og da skal man være varsom med å tolke et vidtgående samtykke. På den annen side kan formålet med opplastingen være å spre sitt verk mest mulig, noe som taler for en videre fortolking.
For å slippe å begynne på bar bakke ved en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle, ytret Rognstad et ønske om en utarbeidelse av presumpsjonsbestemmelser til å hjelpe ved tolkingen av (om et implisitt samtykke foreligger, og) rekkevidden av samtykke.
Etter hvert slapp publikum i salen til med spørsmål og kommentarer. Vi skal la Professor Viggo Hagstrøms epler ligge i denne omgang (eksemplet kan fåes ved forespørsel), og heller begynne med Erik Ova, Norwaco, som stilte spørsmål om alle som lastet materiale opp på internett, hadde den samme intensjonen om mest mulig spredning av sitt verk. Det kunne være mennesker, f. eks billedkunstnere som kun ville vise frem verkene sine, ut at f. eks. en kommune av den grunn skulle kunne ta utskrifter av verkene uten å innhente samtykke og betale vederlag.
Advokat Astrid Lund sammenlignet bakgrunnen for innføring av avtalelisensen for fotokopiering, og den nylig innførte avtalelisensen for digital bruk. Begge er ment å gi en ressurseffektiv forvatning av en masseutnyttelse av åndsverk opphavsmannen ikke har mulighet til å ta hånd individuelt. (Etter min mening er det en forskjell på de verk som ble publisert og kopiert på 70 og 80 tallet, og de verk som blir lastet opp og kopiert fra internett i dag. Terskelen for å publisere er lavere i dag, og det er andre aktører som blir kopiert. Uten at det endrer nevneverdig på grunnprinsippene i ALs uttalelse.)
Kveldens merkeligste kommentar kom fra advokat Arne Ringnes, som gjorde rede for utgivelsesbegrepet i åvl. § 8 (2), og dens vilkår om spredning av eksemplar for at et verk skal være utgitt. Forstod jeg ham rett, hevdet Ringnes at verk som er lastet opp på internett forutsetter utskrifter (eksemplarfremstilling) for at verket skal anses som utgitt, og dermed blir utskrifter en forutsetning for at verket i det hele tatt kommer inn under avtalelisensen?
Men det begynte da å bli sent, og jeg kan ha misforstått;-) Og da retter vi bare bloggen, livet er herlig...
Rognstad åpnet med å redegjøre for de lett polarisert meningsytringene om temaet fra henholdsvis angjeldende departement i Ot. prp. nr 46 og flertallet i stortingskomiteens innstilling til den nye loven. Rognstad gav uttrykk for at ingen av partene fikk hans fulle støtte, men at "rett svar" måtte ligge et sted i mellom de to synspunkter. Det finnes altså en avgrensning av enerettene som kan beskrives som et implisitt samtykke til bruk utover lånereglene i åndsverkloven 2. kapittel, men de er ikke så vidtrekkende at stat, kommune og undervisningssteder har fritt frem for bruk av verk fra internett.
I følge Rognstad er spørsmålet dermed hvor langt dette rekker, og at dette er et spørsmål om avtaletolking.
Spørsmålet kan heller ikke løses gjennom anvendelse av spesialitetsprinsippet i åvl. § 39 a, all den tid denne bestemmelsen er utformet med tanke på litt andre avtalesituasjoner, typisk eksplisitte, tosidige disposisjoner. Den faktiske situasjonen hvor det implisitte samtykke kommer på spissen, er den ensidige dispositive handling, nemlig at et menneske laster opp et opphavsrettslig beskyttet verk på internett, uten å si noe eksplisitt om hvilke beføyelser en bruker av verket kan ha.
Forskjellige særegenheter ved disposisjonen taler for henholdsvis snever eller vidtgående tolking av handlingen. På den ene siden er det en ensidig handling, med form av en gavedisposisjon, og da skal man være varsom med å tolke et vidtgående samtykke. På den annen side kan formålet med opplastingen være å spre sitt verk mest mulig, noe som taler for en videre fortolking.
For å slippe å begynne på bar bakke ved en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle, ytret Rognstad et ønske om en utarbeidelse av presumpsjonsbestemmelser til å hjelpe ved tolkingen av (om et implisitt samtykke foreligger, og) rekkevidden av samtykke.
Etter hvert slapp publikum i salen til med spørsmål og kommentarer. Vi skal la Professor Viggo Hagstrøms epler ligge i denne omgang (eksemplet kan fåes ved forespørsel), og heller begynne med Erik Ova, Norwaco, som stilte spørsmål om alle som lastet materiale opp på internett, hadde den samme intensjonen om mest mulig spredning av sitt verk. Det kunne være mennesker, f. eks billedkunstnere som kun ville vise frem verkene sine, ut at f. eks. en kommune av den grunn skulle kunne ta utskrifter av verkene uten å innhente samtykke og betale vederlag.
Advokat Astrid Lund sammenlignet bakgrunnen for innføring av avtalelisensen for fotokopiering, og den nylig innførte avtalelisensen for digital bruk. Begge er ment å gi en ressurseffektiv forvatning av en masseutnyttelse av åndsverk opphavsmannen ikke har mulighet til å ta hånd individuelt. (Etter min mening er det en forskjell på de verk som ble publisert og kopiert på 70 og 80 tallet, og de verk som blir lastet opp og kopiert fra internett i dag. Terskelen for å publisere er lavere i dag, og det er andre aktører som blir kopiert. Uten at det endrer nevneverdig på grunnprinsippene i ALs uttalelse.)
Kveldens merkeligste kommentar kom fra advokat Arne Ringnes, som gjorde rede for utgivelsesbegrepet i åvl. § 8 (2), og dens vilkår om spredning av eksemplar for at et verk skal være utgitt. Forstod jeg ham rett, hevdet Ringnes at verk som er lastet opp på internett forutsetter utskrifter (eksemplarfremstilling) for at verket skal anses som utgitt, og dermed blir utskrifter en forutsetning for at verket i det hele tatt kommer inn under avtalelisensen?
Men det begynte da å bli sent, og jeg kan ha misforstått;-) Og da retter vi bare bloggen, livet er herlig...
Labels: åndsverk, opphavsrett
0 Comments:
Post a Comment
<< Home